DAGBOK FRA UKRAINA- TUREN

I tidsrommet 30. september- 10. oktober var undertegnede sammen med Rolf Tornes i Ukraina med en hjelpesending. For å sortere og holde styr på tanker og følelser underveis har jeg ført dagbok hele veien. Hvis du er interessert, kan du hær få et innblikk i hvordan turen gikk. Siden dette er et sammendrag av dagboknotater gir det også del i mine personlige opplevelser og tanker underveis. Noen avsnitt er merket med # Disse er ikke fra dagboka, men er kommentarer jeg har lagt til for å forklare eller før sammenhengens skyld.

#Vi startet fra Tornes i 8-tida på kvelden torsdag den 30. september. To mann og to vogntog. Til sammen lastet med ca 35 tonn klær, sjukehussenger, leker, jordbruksredskaper og diverse annet. Tur- retur kjørte vi nesten 4700 kilometer.

4/10 kl 01.00 Dorohusk (grensa mellom Polen-Ukraina)

Ut fra Polen går det temmelig greit. Vi setter Røde Kors skilt foran og bak på bilene og kjører forbi flere kilometer med kø. Vel gjennom vekt og passkontroll får vi kjøre i buss- feltet. Veldig greit fordi her er papirarbeidet noe forenklet. Fordi vi har de røde korsene i frontruta blir vi geleidet forbi køen foran alle skranker. Når vi er vel gjennom alle bommer på Polsk side, kommer passkontrollen i Ukraina. Her blir vi møtt av pastor Pavel Sivets og sønnen hans Edvard (Ed). Etter passkontrollen tar de papirene våre, so sier at vi bare kan legge oss og sove, så skal de ta alt papirarbeid. ( dette greide de på bare 3 timer)

Kl 13.20 Khmelnitski

Nå står vi på toll terminalen og venter på kontroll av plomber og papirer. Har ledig tid, så jeg passer på og skrive litt. Å kjøre gjennom Ukraina har vært litt spesielt. Kom over grensa mens det var mørkt, ca. kl 4. Kjørte østover mot soloppgangen og fikk se det lysne sakte. Dette vide, storslåtte landskapet er fasinerende å reise gjennom. Det er høst, og de fleste kornåkrene er høstet inn. Røyken fra halm- bålene innhyller landet i en dis som gjør det liksom litt hemmelighetsfullt og mystisk. Hele formiddagen har jeg kjent på en forventning til hva Herren skal gjøre, og hva vi får se disse dagene. Å få bli med på en slik tur er noe jeg har ønsket i 20 år, men det har ikke Lagt seg til rette før nå.

5/10 kl 8.00

Vi har vært hos pastor Pavel og hans familie og sovet der. Nå er vi tilbake på tollen og venter på å få biler og last frigitt. Vi måtte sette dem igjen i går.  Pavel og kona, Olga lever ikke akkurat i overflod, men er veldig gjestfrie og hyggelige. Etter å ha lagt oss tidlig i går, sto vi opp til en enkel, men god og rikelig frokost før vi dro hit.  I går kveld var vi med på et ungdomsmøte i menighetens nye kirkebygg. Etterpå fikk vi en omvisning på huset. Ole Gunnar har vist oss bilder av tomta og litt fra byggeprosessen, men det er noe helt annet å se det selv. Ed fortalte litt om Herrens måte å få til et slikt bygg på. For eksempel om betongelementer fra sovjetiske rakettanlegg som de fikk for 150 hrivnas for stykket. Det er ca 120 kroner. Og om dugnadsarbeidet, at hele menigheten kom hver lørdag og en kveld utenom. Om noen ikke kunne komme, leide de noen til å gå i stedet for seg.

#I 10- tida fikk vi kjøre opp til kirka. Der var 2 menn fra tollmyndighetene møtt opp sammen med ordføreren og en av hans menn. Og et tv- team. Plombene ble kontrollert og vi fikk begynne å losse. Mange er møtt opp for å ta del i arbeidet, så det går fort unna. Vi tømmer hengeren til Rolf, så setter vi igjen biler og hengeren min så de får tømme dem uten vår innblanding. Rolf og jeg drar videre til Smotrich, der lasset hans skal leveres.

6/10 kl 9.40 Smotrich

Nå har vi vært her hos Alexander og Nila Forkun siden i går middag. Allerede er jeg fylt av respekt for det jeg har sett av disse menneskene og det livet de lever. Alt de gjør er grunnet på kjærlighet til Jesus og til menneskene de har rundt seg. Når Alexander forteller om det han gjør og om de forskjellige  situasjonene han møter, kan jeg bare tørke tårene. Det han forteller rører meg. Han forteller om hvordan de møtte stedets banditt mens de var på vei hjem etter å ha spilt og sunget på aldershjemmet lille julaften. Banditten vil lage bråk, men Alexander vil bare formidle Jesus Kristus. Det ender med at Alexander og Nila setter til side sine planer om familiemiddag julaften og inviterer banditten og hans venn i stedet. Banditten setter til side sine planer og kommer. Under middagen forteller Alexander om Jesu` kjærlighet slik at banditten byter ut i gråt flere ganger og før middagen er over har han tatt imot frelsen.

I går kveld var vi på besøk i et rehabiliterings- senter for rusmisbrukere som menigheten driver. Her bor 5 tidligere alkoholikere og narkomane. Det slitte lille murhuset har 3 rom. 2 soverom og stue. Kjøkken og toalett er i et uthus. I stua er det rent og ryddig, bortsett fra bordet, der det ligger minst 10 bibler i tillegg til noen sanghefter ok kristne blader. Her sitter guttene og ber sammen og studerer Ordet.

Kl 1400

Ti over ti kom Vitali (svigersønn til Alexander og Nila) med tolleren. Han godkjente plomberingen og ga klarsignal til å sette i gang og losse. Litt etter kommer to karer til fra tolvesenet. Sivilkledte. De skal kontrollere at alt går rett for seg, og står bare og ser på. Han som kom først river samvittighetsfullt hull på hver sekk for å se at det faktisk er brukte klær vi kommer med.

I dag tidlig besøkte vi et eldre ektepar som bor i et av nabohusene. Det er Alexander som eier huset, og han pusset opp et av rommene for å gjøre det beboelig for de to gamle. Kona er skrøpelig til beins, og mannen er sengeliggende bleiepasient. De bor på et rom, der er to senger, ei naken lyspære i taket og en vedovn. Den gamle mannen følte at hans verdighet ble krenket når kvinner skulle skifte på ham, så Vladimir, en av gutta på rehab. senteret kommer frivillig hver dag og steller for den gamle. Vladimir har vært torpedo og narkoman, har finansiert misbruket sitt ved å kreve inn penger fra andre som har narko- gjeld. Og at en slik mann viser slik omsorg for en hjelpeløs, gammel mann er rører meg dypt.

7/10 kl 1800

Nå er vi på hjemvei. Står i kø ved tollen for å komme ut av Ukraina. Det er lang kø, så det går an å skrive litt. Det er vemodig å skulle forlate dette landet og alle de flotte menneskene jeg har møtt. Er liksom så full av inntrykk. Har sett hvor langt de er villig til å strekke seg for å hjelpe sine medmennesker. Lurer litt på om det ikke er slik at vi i vår velstand og selvopptatthet er de som egentlig er fattige. Vi har alt vi kan ha bruk for, men er mest opptatt av å beskytte oss selv og våre verdier. På denne måten isolerer vi oss og gir slipp på muligheten til gode relasjoner. De jeg har møtt her nede, eier ikke mye. Men de deler gjerne det de har og kvier seg ikke for å strekke seg langt for å hjelpe andre. Rause, flotte mennesker som jeg har fått stor respekt for. Materiell rikdom eller menneskelig rikdom?  Hva er egentlig rikdom?

Klikk her for å se flere bilder fra turen

Svein Nordhaug